Setting av kantstein i jordfuktig betong

Jordfuktig betong er en blanding av sement, tilslag og bare litt vann. Den ligner fuktig sand: den kan helles, men holder formen når du klemmer den i hånden. Den renner ikke, så du trenger ingen forskaling, og kantsteinen er lett å justere til riktig høyde.

Når blandingen er komprimert og fuktet, herder den gradvis og blir en fast seng. For gangveier, terrasser, hagearealer og vanlige innkjørsler til eneboliger er det godt nok. Ved arealer med tung trafikk eller spesielle konstruksjoner bestemmer den som prosjekterer hvordan steinen skal settes, ofte etter produsentens anvisninger. Betongkantstein produseres etter NS-EN 1340, og produsenten oppgir som regel hvilken bruk steinen er beregnet for.

Linje og høyde

Først strekkes en snor mellom plugger, eller høyden bestemmes med laser eller nivelleringsinstrument. Snoren viser både overkanten av kantsteinen og retningen. Samtidig tenker man på fallet på arealet, så vannet renner bort fra huset og ikke mot grunnmuren.

Grøft og komprimering

Grøften graves litt bredere enn kantsteinen, så det blir plass til bakstøpen. Dybden avhenger av steinens høyde og belastningen. Rundt bed holder det med en grunnere grøft, mens en innkjørsel krever at man går dypere og ofte legger et komprimert bærelag av pukk. Matjord og løs masse fjernes fra bunnen, og bunnen komprimeres grundig.

I Norge spiller tele en stor rolle. Leire og silt suger opp vann og løfter seg når det fryser. På slik grunn er det lurt å bytte ut massene med drenerende pukk eller grus, ellers kan kantsteinen bli presset opp og skjev etter første vinter.

Seng, setting og bakstøp

Den jordfuktige betongen legges i bunnen, vanligvis rundt ti centimeter tykt, mer ved større belastning. Kantsteinen settes ned, bankes med gummiklubbe ned til snoren og kontrolleres med vater. Mellom steinene blir det en smal, jevn fuge. Deretter bygges en bakstøp på utsiden, en kile av jordfuktig betong som går omtrent en tredjedel til halvveis opp på steinen. Til slutt fuktes betongen, og kantsteinen belastes ikke de første dagene.

• hagekant, tynn og lett, for å skille plen, bed og grusflater der det bare går folk,
• parkkantstein, litt kraftigere, for gangveier og terrasser der den skal holde kanten på belegget,
• kjørekantstein, tykk og tung, langs innkjørsler og parkering der hjulene presser på,
• nedsenket kantstein med avfaset kant, der bilen skal kjøre over så overgangen blir jevn.

Kantstein av betong er slitesterk og passer nesten overalt. Granittkantstein er svært vanlig i Norge, tåler mye og kan ofte brukes om igjen. Kanter av plast eller metall egner seg mer som plenkant i hagen, men holder ikke en belegningsstein på plass over tid. Still deg et enkelt spørsmål: skal det bare gås på arealet, eller skal det også kjøres? Skal det kjøres, velger du kjørekantstein og et mer solid underlag. Sjekk også at steinen er frostbestandig. Norske vintre med mange skifter mellom frost og mildvær og bruk av veisalt er hardt for svake materialer.

Enklest er en rett linje på fast, flatt terreng med god atkomst. Disse forholdene gjør jobben lengre og tyngre:

• buer og knekk, der steinen må kappes eller det trengs buestein,
• skrånende tomt og store høydeforskjeller,
• bløt, leirholdig eller vannmettet grunn som må skiftes ut eller dreneres,
• tung kjørekantstein eller granitt som er vanskelig å bære for hånd,
• fjerning av gammel kantstein og bortkjøring av masser,
• trange forhold der verken maskin eller trillebår kommer til,
• berg eller store steiner i grøften.

Det skjer ofte at kantsteinen ser fin ut rett etter at den er satt, og at problemene først kommer etter første vinter. Typiske årsaker:

• dårlig komprimert underlag, så steinen synker eller heller,
• manglende eller for lav bakstøp, så kanten velter ut under trykket fra belegget eller bilen,
• for våt blanding som flyter utover når steinen bankes ned, så steinen «flyter»,
• arbeid i frost eller belastning før betongen har rukket å herde,
• telefarlig grunn som ikke er byttet ut, så kanten løftes skjevt,
• feil fall, så vannet blir stående langs kantsteinen og vasker ut underlaget.

Lett hagekant rundt et bed eller en liten sti klarer du fint selv. Ved kjørekantstein, granitt og innkjørsler er det klokere å bruke en fagmann med komprimeringsutstyr og løfteutstyr.

1. Stikke ut linjen med plugger og strekke snor i høyde med overkanten av kantsteinen.
2. Grave en grøft litt bredere enn steinen og fjerne matjord og røtter.
3. Komprimere bunnen med stamper eller platevibrator.
4. Blande jordfuktig betong som holder formen i hånden uten at det presses ut vann.
5. Legge ut sengen og rette den grovt av.
6. Sette ned kantsteinen, banke den med gummiklubbe ned til snoren og kontrollere med vater.
7. Fortsette med neste stein med samme fuge og sjekke linjen underveis.
8. Bygge en betongkile på utsiden og stampe den godt til.
9. Fukte betongen, holde den fuktig noen dager i varmt vær og ikke belaste den.
10. Først da fylle jord inntil eller legge belegget.

• overkanten av kantsteinen følger snoren og stikker ikke opp noe sted,
• linjen er rett eller jevnt buet, uten tagger,
• fugene mellom steinene er jevne,
• steinen rører seg ikke og vipper ikke når du trykker med foten,
• bakstøpen er sammenhengende hele veien, og bar betong er ikke synlig der det skal være jord,
• steinene har ingen avskallede kanter eller sprekker,
• vannet renner unna etter regn og blir ikke stående langs kanten.