Setting av parkkantstein

Kantsteinen settes før selve belegningssteinen legges. Den danner en ramme, og steinen legges inn i den etterpå. Fremgangsmåten er enkel, men resultatet avhenger av at hvert steg gjøres nøyaktig.

• Utstikking: Med plugger og stram snor merkes traseen og først og fremst høyden på kantsteinens overkant. Allerede her må du tenke på høyden til den ferdige belegningen og på fallet, slik at vannet renner bort fra huset.
• Graving: Grøften graves litt bredere enn kantsteinen og så dyp at det blir plass til bærelag, betongfundament og selve steinen. For vanlig parkkantstein er det ofte omtrent 25 til 35 cm under overkant. Der det skal kjøres bil, graves det dypere.
• Bærelag: Bunnen komprimeres, og ved behov fylles det på med pukk eller grus som også komprimeres.
• Betongfundament: Oppå bærelaget legges jordfuktig betong, vanligvis rundt 10 cm tykt. Jordfuktig betong kan klemmes til en klump i hånden, men renner ikke.
• Setting: Kantsteinen trykkes ned i betongen og bankes ned til snorhøyde med en gummiklubbe. Retningen sjekkes hele veien med vater.
• Støtte på siden: På én eller begge sider legges en betongkile som går omtrent en tredjedel til halvparten opp på steinen. Det er denne kilen som hindrer at kantsteinen etter hvert lener seg ut.

Før du begynner å grave, må du få påvist nedgravde kabler og rør for strøm, vann, fiber og eventuelt gass. Ledningseierne påviser dem på forespørsel. Å grave over en strømkabel er farlig, og skader på ledninger blir fort både tidkrevende og dyre å rette opp.

Det vanligste er parkkantstein i betong, ofte rundt 5 til 10 cm tykk og omtrent 20 til 25 cm høy. Den passer til gangveier, terrasser og flater rundt huset. Der det skal parkeres bil, velges tykkere stein og et kraftigere fundament. Kantstein for vei er enda mer robust og hører hjemme langs veier og travle parkeringsplasser.

Kantstein i naturstein, for eksempel granitt, er svært slitesterk og ser solid ut. Den er tyngre og har mindre nøyaktige mål, så både setting og kapping tar lengre tid. Plastkanter brukes bare for å skille plen fra grus eller bark. De holder ikke på belegningsstein som det gås eller kjøres på.

Og hva med fundamentet? Ved belegningsstein er det nesten alltid betong. Å sette kantsteinen bare i grus kan fungere for rent pyntekanter i hagen, men da forskyver eller velter steinen lettere over tid.

Enklest er en rett linje på flatt, fast underlag, der du kommer til med trillebår og kan få levert betong og pukk nær arbeidsstedet. Disse forholdene gjør jobben lengre og dermed dyrere:

• Mange buer og hjørner, der steinen må kappes eller det trengs buede elementer
• Skrånende tomt og høydeforskjeller, der kanten må følge terrenget jevnt
• Dårlig grunn, som leire eller fyllmasser, som må skiftes ut med pukk
• Gammel kantstein og betong som må fjernes først
• Dårlig adkomst, når alt må bæres for hånd gjennom hagen
• Naturstein i stedet for betong

I Norge spiller tele en stor rolle. Leire og siltig jord holder på vann og kan løfte seg om vinteren, det som kalles telehiv. På slik grunn trengs ofte et tykkere lag med drenerende pukk under kantsteinen. Været betyr også mye: Betong bør ikke støpes ved temperaturer under omtrent 5 °C eller på frossen bakke. I varme og sol tørker den fort, så det lønner seg å dekke den til eller holde den fuktig.

En kantstein som ser fin ut den dagen den settes, kan lene seg etter første vinter. Årsaken er som regel en av disse feilene:

• Ukomprimert bærelag: Steinen synker gradvis, og linjen blir bølgete
• Manglende støtte på siden: Under trykket fra belegningen og når bilen kjører over, lener steinen seg utover
• For våt betong: Steinen flyter i betongen, og høyden er vanskelig å holde
• Feil høyde mot belegningen: Det blir vanndammer, eller vannet renner mot husveggen
• Ingen tanke på vann: Et vannmettet underlag mister bæreevnen og blir løftet av telen om vinteren
• For tidlig belastning: Vibroplaten brukes på belegningen rett inntil fersk betong

I praksis ser man ofte at det spares på betongkilen mot plensiden. Den er den minst synlige delen av jobben, men en av de viktigste.

Gjelder det en hagesti eller en terrasse uten biltrafikk, kan du gjøre jobben selv. Du trenger spade, snor, plugger, vater, gummiklubbe, håndstampe eller vibroplate og betongblander eller bøtte. Kantstein er tung, så løft med rett rygg og helst to sammen. Når du kapper med vinkelsliper eller kappesag, bruker du vernebriller, hørselvern og støvmaske. Våtkapping gir minst støv.

1. Få påvist kabler og rør i traseen.
2. Slå ned plugger i hver ende og stramme snoren i høyde med overkant kantstein, med riktig fall.
3. Grave grøften til nødvendig dybde og litt bredere enn steinen.
4. Komprimere bunnen, og eventuelt fylle på og komprimere pukk.
5. Blande jordfuktig betong etter anvisningen på sekken.
6. Legge ut betong for to til tre kantstein om gangen.
7. Sette kantsteinen og banke den ned til snorhøyde med klubben.
8. Kontrollere med vater at steinen ligger rett og flukter med forrige stein.
9. La det være en liten, jevn fuge mellom steinene.
10. Lage betongkile på siden og glatte den med murskje.
11. La betongen herde uten belastning så lenge produsenten anbefaler.
12. Fylle jord tilbake mot plensiden og gå videre med belegningen.

Gå sakte langs hele linjen og se på den fra siden, gjerne i lav vinkel. Da ser du ujevnheter tydeligst. Sjekk dette:

• Linjen er rett, eller buene går jevnt uten knekk og sprang
• Overkantene på nabosteinene møtes uten små trappetrinn
• Høyden stemmer med planlagt høyde på belegning og terreng
• Fallet leder vannet bort fra huset, og det dannes ikke dammer
• Fugene mellom steinene er jevne
• Betongkilen er sammenhengende, og steinen rører seg ikke når du presser på den
• Kappene er rene, og hjørnene møtes uten store glipper
• Det er ryddet, uten betongrester på belegning og kantstein