Komprimering av underlag med platevibrator

Komprimeringen skjer i flere omganger, og hver omgang bygger på den forrige. Det holder altså ikke å kjøre maskinen én gang over ferdig utlagt grus.

• Komprimering av bunnen: Når matjord og myk jord med røtter er fjernet, komprimeres først selve bunnen av utgravingen, ofte kalt planum. Er den myk eller leirholdig, vil grusen over den bevege seg.
• Bærelaget i lag: Pukk eller knust stein spres vanligvis i lag på rundt 10 til 20 cm. En lett plate klarer de tynneste lagene, en tyngre maskin også tykkere lag. Hvert lag komprimeres for seg før neste lag legges på.
• Overkjøringer med overlapp: Platen føres jevnt i striper som overlapper litt. Hvert lag får vanligvis rundt 3 til 6 overkjøringer, gjerne vekselvis på langs og på tvers.
• Kontroll av høyder og fall: Etter hvert lag sjekkes høyde og fall med rettholt og snor. Ved huset skal fallet gå bort fra veggen, som regel rundt 1 til 2 %.

Én ting blander eldre veiledninger ofte sammen: settelaget av settesand eller fin knust stein rett under belegningssteinen komprimeres ikke før leggingen. Det trekkes bare av i riktig høyde med rettholt. Platevibratoren kommer tilbake først når steinene er lagt, og da med en gummimatte under platen, slik at steinene setter seg uten å bli skadet.

Knust stein med jevn fordeling av kornstørrelser, altså en blanding av grove og fine fraksjoner, egner seg godt. De grove steinene bærer lasten og slipper gjennom vann, de fine fyller hulrommene mellom dem. Rund elvegrus eller masse med bare én kornstørrelse har en tendens til å skli unna under platen i stedet for å pakke seg.

Hvor tykt underlaget skal være, avhenger av hva som skal gå over flaten:

• Gangvei og uteplass: Et tynnere bærelag holder ofte, gjerne rundt 15 til 25 cm.
• Innkjørsel og parkering for personbil: Underlaget blir tykkere, vanligvis rundt 30 til 50 cm, og bygges opp i flere lag med den groveste fraksjonen nederst.
• Tyngre kjøretøy: Oppbyggingen bør beregnes av en rådgiver eller en erfaren entreprenør.

Hvorfor så mange lag? Ett tykt lag blir bare fast i overflaten og forblir løst lenger ned. Flere tynne lag gir jevn fasthet gjennom hele tykkelsen. På tett leirgrunn, som er vanlig mange steder i landet, lønner det seg å tenke på drenering og ofte på fiberduk mellom jorda og pukken, slik at massene ikke blander seg. På telefarlig grunn trengs det som regel et tykkere og godt drenert underlag.

Hvor krevende jobben blir, og dermed hva den koster, avhenger særlig av:

• Grunnforholdene: Sandholdig jord som drenerer godt, er langt enklere enn våt leire.
• Antall lag og tykkelse: Under en innkjørsel er det mange ganger mer å komprimere enn under en gangvei.
• Tilkomst: Trange steder, trapper og områder langs murer og kantstein krever en mindre maskin eller håndarbeid.
• Fuktighet og vær: Gjennomvåt masse må tørke opp, mens for tørr masse bør vannes litt.
• Helling: I skrånende terreng er platen tyngre å styre, og arbeidet går saktere.
• Kabler og rør i bakken: Ligger de grunt, må de påvises og tas hensyn til først.

• For tykt lag på én gang: Overflaten føles fast, men massen under setter seg etter hvert.
• For få overkjøringer eller for høy fart: Flaten ser ferdig ut, men enkelte steder forblir myke.
• Kantene blir glemt: Langs kantstein og murer er underlaget svakest, og der synker steinene først.
• Feil fuktighet: Tørr grus pakker seg ikke, gjennomvåt masse blir til gjørme.
• Uegnet masse: Rund grus, byggavfall med urenheter eller jord med organisk materiale.
• Bunnen er ikke komprimert: Selv godt pakket pukk synker etter hvert hvis bunnen under er myk.

En gangvei eller uteplass kan du godt klare selv med en platevibrator fra utleiefirma. Til innkjørsel eller vanskelig grunn bør du vurdere å leie inn en fagperson. Før du graver, må du få påvist kabler og rør i bakken. Skader du en strømkabel, holder du deg unna og kontakter nettselskapet. Lukter det gass, forlater du stedet og ringer 110.

1. Merke opp flaten, høyder og fall med snor og plugger.
2. Fjerne matjord, røtter og myk jord helt ned til fast grunn.
3. Komprimere bunnen med noen overkjøringer og bytte ut myke partier med pukk.
4. Legge fiberduk der grunnen er leirholdig eller bløt.
5. Sette kantstein eller annen kantavslutning etter valgt løsning.
6. Spre første lag pukk, rundt 10 til 20 cm etter hvor tung platen er.
7. Sjekke fuktigheten: En håndfull masse som klemmes, skal holde formen uten at det renner vann ut.
8. Kjøre over flaten i overlappende striper, fra kantene og inn mot midten.
9. Gjenta overkjøringene på tvers til platen ikke lenger etterlater synlige spor.
10. Kontrollere høyde og jevnhet med rettholt, fylle på der det er groper og komprimere på nytt.
11. Bygge opp og komprimere de neste lagene på samme måte til nivået under settelaget.

Bruk solide sko, hansker og hørselsvern. Kjør aldri en bensindrevet maskin i et lukket rom. I skråning fører du platen opp og ned langs fallet, aldri på tvers. Vær forsiktig nær eldre murer og kjellervegger, fordi kraftige vibrasjoner kan skade svake konstruksjoner.

Før settelaget og belegningssteinen legges, kan du gå gjennom denne listen sammen med den som har gjort jobben:

• Bunnen ble komprimert før pukken ble lagt ut
• Pukken ble lagt i lag, og hvert lag ble komprimert for seg
• Det blir ikke spor verken etter tunge støvler eller etter en ny runde med platen
• Det er ingen myke eller nedsunkne partier langs kanter og kantstein
• En rettholt lagt på overflaten viser ingen tydelige groper eller topper
• Fallet går bort fra huset, og vannet har ingen steder å bli stående
• Tykkelsen på underlaget stemmer med det som ble avtalt ut fra belastningen
• På innkjørsel og større flater er det gjort en bæreevnemåling, for eksempel platebelastningsforsøk, hvis det var avtalt