Montering av avløpsrenne i betong

Arbeidet starter med å merke opp traseen og høydene. Anleggsgartneren strekker en snor eller bruker laser for å vite hvor overkanten av rista skal ligge og hvilken vei vannet skal renne. Først da begynner gravingen.

Grøfta må være bredere og dypere enn selve renna, fordi det skal betong rundt den. Bunnen komprimeres, og avhengig av grunnforhold og belastning legges et komprimert lag med pukk. I Norge er dette laget ekstra viktig, fordi telehiv om vinteren kan løfte og vri renna hvis underlaget holder på vann. Oppå pukken legges et lag betong, og rennedelene settes ned i dette ett for ett.

Rennene legges fra det laveste punktet, altså fra utløpet eller sandfanget, og videre mot strømretningen. Hver del rettes inn etter snora, skjøtene skal gripe inn i hverandre, og i starten settes det på et endelokk. Deretter støpes renna inn på begge sider. På plastrenner skal ristene ligge i under støpingen, ellers kan trykket fra betongen bøye sideveggene innover.

Til slutt kobles renna til utløpet, og flaten rundt gjøres ferdig, for eksempel med belegningsstein eller betong. Betongen må herde godt før den belastes med bil. Hvor lang tid det tar avhenger av vær og blanding, men vanligvis snakker man om flere dager, og lenger når det er kaldt.

Det viktigste spørsmålet er hva som skal gå eller kjøre over renna. Renner og rister deles inn i belastningsklasser etter standarden NS-EN 1433. For gangareal og terrasse holder den laveste klassen, for innkjørsel med personbil velger man en klasse beregnet for parkeringsplasser, og for tyngre kjøretøy en høyere klasse. Klassen står i produsentens dokumentasjon.

• Plastrenner er lette, enkle å kappe og passer ved terrasse, gangvei og innkjørsel for personbil, hvis produsenten tillater det for den aktuelle klassen
• Polymerbetong- og betongrenner er tyngre og stivere, tåler mer og brukes ved innkjørsler, parkeringsplasser og gårdsplasser med trafikk
• Galvaniserte stålrister er vanlige på gangarealer og terrasser
• Støpejernsrister velges der det kjører biler, fordi de er sterke og kan festes skikkelig

Tenk også på brøyting. En rist som ligger litt for høyt, kan få et kraftig slag av brøyteskjæret, så en godt festet rist i riktig høyde betyr mye her i landet. Regelen er enkel: både renne og rist må ha samme eller høyere belastningsklasse enn det flaten skal tåle. En kraftig rist på en svak renne løser ikke problemet.

Vannet i renna må ha et sted å gå. Noen renner har fallet innebygd i bunnen, andre legges vannrett, og vannet renner ut takket være rennens dybde og utløpet. Hvis fallet skal lages ved å legge renna på skrå, velger man i praksis vanligvis rundt 0,5 til 1 prosent etter produsentens anbefaling, altså omtrent 5 til 10 millimeter per meter. På en renne på fem meter med 1 prosent fall blir høydeforskjellen omtrent fem centimeter.

Like viktig er selve flaten. Belegningen eller betongen må ha fall mot renna, ellers renner vannet forbi den.

Utløpet løses etter hva tomta har å by på:

• Tilkobling til overvannsledning eller fellesledning, gjerne via et sandfang
• Infiltrasjon i en sandfylling eller infiltrasjonskassett, hvis grunnen tar unna vann
• Utløp til en tank for oppsamling av regnvann

Mange kommuner ønsker i dag at mest mulig overvann håndteres på egen tomt, så infiltrasjon er ofte et godt alternativ der grunnen er egnet. Selve tilkoblingen til en avløpsledning bør gjøres av en rørlegger, slik at skjøtene blir tette og fallet i røret blir riktig.

Det enkleste er en ny flate der renna legges før belegningen, og der sandfang eller infiltrasjon ligger rett ved siden av. Da går arbeidet raskt og er lett å kontrollere.

Mer arbeid krever:

• Montering i en ferdig flate, der belegning eller betong må sages, brytes opp og legges tilbake
• Lang trasé med flere hjørner, avgreininger eller utløp langt unna renna
• Høyere belastningsklasse, som betyr kraftigere innstøping og tyngre deler
• Dårlige grunnforhold, for eksempel leire, telefarlig masse eller fyllmasse som må skiftes ut eller forsterkes
• Kabler og rør i bakken, trang adkomst eller håndgraving uten maskiner

Det skjer ofte at renna blir liggende for høyt. Rista stikker da opp over belegningen, vannet blir stående ved siden av, og hjul og brøyteskjær slår den i stykker. Overkanten av rista bør vanligvis ligge noen millimeter under flaten rundt, og produsenter oppgir gjerne omtrent 3 til 5 millimeter.

• For lite betong på sidene: renna flytter seg over tid, og belegningen rundt glir fra hverandre
• Støping uten rister i plastrenner: sideveggene bøyes, og rista passer ikke etterpå
• Ukomprimert underlag: renna setter seg, og det blir en forsenkning med stående vann
• Manglende dilatasjonsfuge i store betongflater: betongen sprekker langs renna
• Glemt endelokk eller utett utløp: vannet renner under renna og vasker ut underlaget, og om vinteren kan det fryse og løfte renna
• Fall bort fra renna: renna er tørr, og vannet går mot huset

En kort plastrenne ved terrassen eller gangveien kan du klare selv hvis du har vater, snor og litt tålmodighet. Ved innkjørsel for bil og ved tilkobling til avløpsledning er det klokere å bruke en fagperson.

1. Finne ut hvor vannet skal gå, og klargjøre utløp, sandfang eller infiltrasjon.
2. Merke opp traseen og strekke en snor i høyde med overkanten av den ferdige rista.
3. Grave en grøft som er bredere og dypere enn renna, etter produsentens anvisning.
4. Komprimere bunnen, legge på pukk og komprimere igjen.
5. Legge ut et lag jordfuktig betong.
6. Sette den første delen ved utløpet og arbeide mot strømretningen.
7. Rette inn hver del etter snora og kontrollere med vater.
8. Sette på endelokket og tette tilkoblingen til utløpet.
9. Legge i ristene og støpe inn renna på begge sider.
10. La betongen herde før belegningen rundt renna gjøres ferdig.
11. Helle en bøtte vann i renna og se om alt renner unna.

• Rista ligger litt under flaten rundt i hele lengden og stikker ikke opp noe sted
• Renna ligger i én linje uten kanter i skjøtene
• Ristene sitter fast, klaprer ikke og er låst der det kjører biler
• Det blir ikke stående vann i renna etter en vanntest
• Vannet renner til utløpet og lekker ikke ut under renna
• Betongen på sidene er hel, uten sprekker og hulrom
• Flaten rundt har fall mot renna
• Belastningsklassen på renne og rist passer til det som kjører på flaten
• Renna er lett å komme til for rengjøring, og ristene kan tas av