Montering av nedløpsrør

Arbeidet går omtrent likt for stål- og plastsystemer. Forskjellen ligger mest i hvordan delene skjøtes. Blikkenslageren jobber vanligvis ovenfra og ned:

1. Bestemme plasseringen og merke en loddrett linje fra rennestussen ned til bakken med lodd eller laser, unna vinduer, utelamper og rørgjennomføringer.
2. Kontrollere at renna faller mot stussen, vanligvis rundt 3 til 5 mm per meter, og sette stussen i det laveste punktet slik at den ikke hviler på kanten av en rennekrok.
3. Føre røret forbi takutstikket med to bend og et mellomstykke, og kappe mellomstykket på nøyaktig lengde først etter en prøvemontering uten feste.
4. Feste rørklammene i bærende mur, betong eller solid treverk, vanligvis med en avstand på høyst rundt 2 meter, og gjerne tettere for plastrør.
5. Skjøte rørene slik at det øverste røret alltid går ned i muffen på røret under, og for plast la det være en ekspansjonsklaring etter produsentens anvisning.
6. Montere et rensestykke omtrent en meter over bakken, og under det et utløpsbend eller en overgang til overvannsledningen i bakken.
7. Helle vann i renna og sjekke at alle skjøter er tette.

Klammen skal sitte rett under muffen, ikke midt på røret. Den strammes godt, men ikke helt i bånn, fordi røret må kunne bevege seg litt når temperaturen skifter. Et rør som er låst fast, sprekker ofte nettopp i skjøten når det blir kaldt.

Dimensjonen på nedløpet bestemmes ikke av hva naboen har, men av hvor stor takflate røret skal drenere, målt i grunnplan. Produsentene leverer renner og nedløp i faste størrelsespar, og det lønner seg å holde seg til disse. Et smalt rør under en bred renne blir en flaskehals i styrtregn, og da renner vannet over kanten av renna. Er takflaten stor, er et ekstra nedløp et annet sted ofte en bedre løsning enn et stadig grovere rør. På flate tak og tak med mange vinkler og arker bør dimensjoneringen gjøres av en fagperson etter NS-EN 12056-3.

• Galvanisert stål: en enkel metalløsning, men sinklaget må beskyttes mot riper
• Lakkert stål: et vanlig kompromiss mellom holdbarhet og utseende, finnes i mange farger
• Plast: lett og ruster ikke, men utvider seg mer i varme og blir sprøere i kulde, passer best på lave bygg, garasjer og boder
• Aluminium og kobber: svært lang levetid, men krever en erfaren blikkenslager

Runde rør er standard, og vannet renner der med minst motstand. Firkantede nedløp velges mest av estetiske grunner på moderne hus. Ved samme størrelse tar de unna litt mindre vann, og utvalget av tilbehør er ofte smalere.

Nedløpet må ende et sted, og det er her de fleste problemene oppstår. Vann som renner ut rett ved husveggen, bløter opp jorda ved grunnmuren år etter år, og skader både sokkel og fuktsikringen av kjelleren. Med norsk nedbør, særlig langs kysten, merkes dette fort.

Fritt utløp på terrenget fungerer når bakken faller bort fra huset, det ligger en sprutplate, heller eller en grusstripe under utløpet, og vannet ledes minst omtrent en meter bort fra grunnmuren. Ikke led vannet inn på naboens tomt eller ut på fortauet, der det blir is om vinteren.

Tilkobling til overvannsledning er en sikker løsning, men mellom nedløpet og røret i bakken bør det sitte et sandfang som tar løv og mose før det tetter ledningen.

Infiltrasjon på egen tomt passer der det ikke finnes overvannsledning. En infiltrasjonsgrøft eller -kum må tilpasses hvor godt grunnen drenerer, og plasseres i trygg avstand fra grunnmuren og fra eventuell brønn. Regnvann hører ikke hjemme i septiktanken eller i et minirenseanlegg, og skal aldri ledes til en drikkevannsbrønn.

Det enkleste tilfellet er et hus i én etasje som kan nås fra stige, et rundt nedløp i vanlig materiale og fritt utløp på terrenget. Disse forholdene gjør jobben mer omfattende:

• Høyere hus der det trengs stillas eller lift
• Etterisolert fasade der klammene må festes gjennom isolasjonen og inn i bæringen med lange festemidler
• Demontering og bortkjøring av det gamle nedløpet
• Kobber eller aluminium, som krever mer presis bearbeiding
• Innebygd nedløp i fasaden eller nedløp gjennom parapet på flatt tak, der hver detalj er mer utsatt for lekkasje
• Tilkobling til ledning i bakken med sandfang

Ved etterisolering lønner det seg å legge inn festepunkter mens fasadearbeidet pågår, og ta bilder av hvor de sitter. Å lete etter bæringen i ettertid gjennom et tykt isolasjonslag tar tid og skader den nye fasaden.

De fleste skadene skyldes ikke dårlig materiale, men en detalj som ble oversett. I praksis ser man ofte disse feilene:

• Skjøter som vender feil vei, slik at det nederste røret går inn i det øverste og vannet renner ut av skjøten og nedover fasaden ved hvert regnskyll
• Klammer festet bare i puss eller isolasjon, som rives løs sammen med en bit av fasaden når snø og is tynger
• For stor avstand mellom klammene, slik at metallrør bøyer seg og plastrør deformeres
• Ingen eller motsatt fall på renna, slik at vannet blir stående, skitt legger seg og alt fryser til om vinteren
• Manglende rensestykke, slik at hele nedløpet må demonteres første gang det tetter seg
• Utløp rett ved sokkelen uten fall bort fra huset og uten sprutsone

Lekker et eksisterende nedløp gang på gang, ligger årsaken ofte et annet sted enn der vannet kommer ut. Typisk er røret for lite, eller renna har feil fall.

Når du tar imot arbeidet, kan du simulere regn med en bøtte eller hageslange og gå gjennom disse punktene:

• Vannet blir ikke stående noe sted i renna og renner jevnt mot stussen
• Det sitter en løvsil i rennestussen
• Ingen skjøter lekker, særlig ikke ved bendene under takutstikket
• De øverste rørene er stukket ned i muffene på rørene under
• Klammene sitter i bæringen, rett under muffene, og røret kan forskyves litt i dem
• Nedløpet står loddrett og berører ikke utelamper eller gjennomføringer
• Rensestykket er montert og luka lar seg åpne
• Vannet renner ut langt nok fra grunnmuren eller ned i sandfanget