Blikkenslagerarbeid: pris per lm 2026 og monteringsrekkefølge

En blikkenslager jobber med tynne metallplater og det som lages av dem. På en enebolig gjelder det først og fremst takrenner og nedløp, beslag på vannbrett, parapeter og murkroner, inndekning rundt pipe, takvinduer og ulike gjennomføringer, og i tillegg falsede platetak. Taktekkeren legger selve taktekkingen: takstein, shingel eller profilerte stålplater. Grensen mellom de to fagene er tynn. Inndekningen rundt pipa eller beslaget i en vinkelrenne (der to takflater møtes) blir til sammen med taktekkingen, og det ene fungerer rett og slett ikke uten det andre.

Derfor lønner det seg å avtale hvem som har ansvar for hvilken detalj før arbeidet starter. I praksis skjer det ofte at taktekkeren legger takstein, og blikkenslageren kommer en måned senere. Da blir inndekningen bare limt eller fuget med silikon oppå ferdig tekking. Det holder noen sesonger, så stivner fugemassen, slipper og vannet finner veien inn under tekkingen. Når ett lag gjør begge deler, eller fagene følger en felles fremdriftsplan, føres inndekningen inn under tekkingen og overlappes slik produsenten av systemet beskriver.

I Norge møter du oftest lakkert stål, altså galvanisert stål med et farget belegg. Fargelaget beskytter sinken mot vær og vind, men det kan skades når platen bøyes og klippes. Kuttkanter og riper bør derfor males med reparasjonsmaling som produsenten anbefaler. Hopper man over dette, sprer rusten seg sakte fra disse stedene og inn under belegget. Lakkert aluminium og plastrenner er også vanlig på norske hus, og de krever like mye omtanke rundt fall, kroker og skjøter.

Titanzink er en sinklegering med litt titan og kobber. Den danner selv en beskyttende patina på overflaten, og når du riper den, bygger patinaen seg opp igjen over tid. Titanzink loddes med tinn, så selv kompliserte former kan få tette skjøter. Men materialet har én særegenhet: det liker ikke kulde. Produsentene oppgir vanligvis at platen må varmes før bøying hvis den er kaldere enn omtrent 10 °C, ellers kan den sprekke i bøyen. I et norsk klima betyr det at en del arbeid vinterstid krever ekstra forberedelse.

Kobber ser du mest på kirker, eldre offentlige bygg og representative hus. Etter montering blir det først brunt, og den typiske grønne patinaen kommer sakte, ofte først etter mange år, avhengig av luften rundt. Langs kysten går det gjerne raskere enn innlands. Aluminium er lett og ruster ikke, men det må ikke ligge direkte mot fersk mørtel, betong eller kalkpuss. Den basiske fuktigheten fra disse materialene tærer på aluminiumen. Har du en pusset fasade eller en murvegg der vannbrettene skal settes inn, er dette verdt å huske.

Når to ulike metaller berører hverandre og det er fuktig, oppstår det et galvanisk element. Det minst edle metallet korroderer da raskere. Sink, galvanisert stål og aluminium er alle mindre edle enn kobber. Få vet at direkte kontakt ikke er nødvendig. Vann som renner fra et kobbertak eller en kobberinndekning, tar med seg oppløste kobberioner. Når det treffer en galvanisert takrenne under, spiser det seg gradvis inn og lager små punktgroper.

Regelen er derfor enkel: kobber kan ligge nedstrøms for sink eller aluminium, aldri over. Ved reparasjon av eldre hus brytes dette ganske ofte. En billigere galvanisert renne kobles til en opprinnelig kobberdetalj, skjøten ser fin ut, men etter noen år dukker det opp små hull i bunnen av rennen. På samme måte tar titanzink skade av å ligge under gamle asfaltbaserte takbelegg, der det kan renne surt vann. Produsentene anbefaler da et beskyttende strøk eller et annet materiale.

Størrelsen på takrennen og antall nedløp avhenger av hvor stor takflate rennen skal ta unna (man regner med flaten sett ovenfra, ikke den skrå takflaten) og hvor kraftige regnskyll det kan komme der du bor. På Vestlandet og andre nedbørsrike steder trenger du ofte mer kapasitet enn i tørrere strøk. I butikken er rennene merket med diameter eller platebredde, nedløpene med diameter. Hver produsent har tabeller som viser hvor stor takflate en gitt renne og et gitt nedløp håndterer trygt. På et vanlig tak går det som regel bra å anslå på øyemål. På store flater, bratte tak og lange takfoter ender det derimot ofte med at vannet renner over kanten under et sommerskyll.

Fall, kroker og ekspansjon

Rennen må falle mot nedløpet, ifølge produsentene vanligvis noen millimeter per meter. Har du en lang takfot? Da er det lurere å legge til et ekstra nedløp enn å øke fallet. En renne med kraftig fall synes godt på fasaden, og i den fjerne enden blir den hengende høyt over takfoten.

Avstanden mellom rennekrokene bestemmes av produsenten, oftest under én meter, og enda tettere der det kommer mye og tung snø. En metallrenne blir lengre og kortere når temperaturen endrer seg. Lange, rette strekk deles derfor med en ekspansjonsskjøt, eller nedløpet plasseres slik at rennen kan bevege seg fritt til begge sider. Avhengig av materiale og produsent legges ekspansjonsskjøter omtrent for hver 10 til 15 meter.

Tenk også på snø og is. Fra et tak uten snøfangere kan snøen gli av på én gang og rive med seg rennen, kroker og alt. Snøfangere over takfoten beskytter derfor ikke bare folk som går under, men også selve rennene. Mange norske hus har varmekabler i renner og nedløp for å hindre at de fryser til. Slike kabler må installeres av et registrert elektroforetak, og ved bytte av renner må de demonteres og monteres igjen av fagfolk.

Vannbrettet under vinduet har én oppgave: å lede vannet fra vinduet så langt bort fra fasaden som mulig. Det trenger fall utover, en dryppnese som stikker ut foran fasadeflaten, og sideavslutninger som gir platen rom til å utvide seg. Mures platen fast inn i vindussmygen uten mulighet for bevegelse, bukter den seg når temperaturen endrer seg. Ved sidekantene sprekker da pussen, og gjennom sprekkene trenger vann inn i isolasjonen.

Når en fasade etterisoleres, er vannbrettet ikke en egen jobb til slutt, men en del av løsningen for hele veggen. Det monteres i riktig rekkefølge: under vinduets nedre profil eller i en tilslutningslist, og før den endelige pussen eller kledningen kommer på. De gamle, korte vannbrettene rekker ikke ut over den nye isolasjonstykkelsen, og vannet renner rett nedover veggen. Typisk resultat er mørke striper under vinduene og isolasjon som gradvis blir fuktig. På hus med trekledning gir det samme feilen råteskader i kledning og underkant av vinduet.

Pipa står støtt, mens taket rundt beveger seg litt. Inndekningen skal derfor ikke være fast forbundet med både pipa og taktekkingen samtidig. En todelt løsning har vist seg å fungere godt. Inndekningen føres opp langs pipa og inn under tekkingen, og ovenfra dekkes den av en egen beslagslist som felles inn i et spor i pipa. Faglige retningslinjer angir vanligvis en oppbretthøyde over tekkingen på rundt 15 cm.

Bak en bred pipe samler vannet seg, og snø og løv blir liggende. Når pipa er bred, lages det derfor en liten sadel bak den som deler vannet ut til sidene. Denne detaljen ser du ikke fra bakken, og nettopp derfor blir den gjerne utelatt på billige oppdrag. De samme prinsippene gjelder for takvinduer, lufterør og gjennomføringer for solcellepaneler. Der bør du helst bruke ferdige inndekningssett fra produsenten.

Beslaget på en parapet, den lave muren rundt et flatt tak, må ha fall innover mot taket, slik at vannet ikke renner nedover fasaden. Platen festes med klips eller en gjennomgående profil, ikke med skruer gjennom den vannrette flaten. Hvert hull i toppflaten er et sted der vann kan trenge inn. Skjøtene lages med fals, overlapp med tetning eller lodding, avhengig av materialet.

Et falset platetak skjøtes med stående fals som lukkes for hånd eller med maskin. Det festes til underlaget med skjulte klips, både faste og glidende, slik at platen kan utvide seg. Mange tror at falset tak passer på et helt flatt tak. Det stemmer ikke. Produsentene oppgir en minste takvinkel, vanligvis noen få grader, og ved lav vinkel krever de dobbeltfals, tettebånd og et egnet underlag. Under platene må du også sørge for lufting eller et skillesjikt, ellers skader kondens platen fra undersiden. I et kaldt klima med store temperaturforskjeller mellom inne og ute er dette ekstra viktig.

Bor du i borettslag eller sameie, er tak og fasade fellesarealer. Der er det styret som bestemmer hva som skal gjøres og hvem som skal gjøre det, så snakk med styret før du tar kontakt med en blikkenslager.

På mange hus er metallrennene og nedløpene koblet til lynavlederen, eller nedløpene går tett inntil den. Ved bytte av renner og nedløp må den elektriske forbindelsen ikke brytes, og klemmene må ikke fjernes. Endringer på lynvernanlegget og kontroll av det etterpå skal bare gjøres av fagfolk med kompetanse på lynvern, i praksis et registrert elektroforetak eller et firma som er spesialisert på lynvern.

Vannet fra nedløpene må ledes bort fra grunnmuren, enten til et sandfang og videre i rør, eller ut på terrenget slik at det renner bort fra huset. Mange kommuner i Norge oppfordrer til å la regnvannet bli på tomta og sige ned i bakken, for eksempel i et regnbed. Sjekk med kommunen hva som passer der du bor før du endrer hvor nedløpene går. Og en ting til: arbeid på tak er arbeid i høyden. Den som utfører jobben, skal sikre seg og andre mot fall etter gjeldende krav til sikkerhet på arbeidsplassen.

Har du et hus med lav takfot, kan du klare vanlig rensing av takrennene selv. Det er lurt å gjøre det om høsten når løvet har falt, slik at rennene ikke fryser til med løv og vann i vinter. På høyere hus, bratte tak eller når du må opp på selve taket, bør du overlate jobben til et firma med utstyr for arbeid i høyden.

1. Sette stigen på fast og jevnt underlag, sikre den mot å gli og be en annen person holde den.
2. Fjerne løv, barnåler og slam fra rennen med hanske eller en plastspade, ikke med metallverktøy som riper overflaten.
3. Rense silen eller løvfangeren i renneavløpet over nedløpet.
4. Spyle rennen med hageslange fra den fjerne enden mot nedløpet og se etter om vannet renner jevnt og ikke blir stående noe sted.
5. Kontrollere at nedløpet er åpent, og ved langsom avrenning løsne tilstoppingen nedenfra gjennom en renseluke eller sandfanget.
6. Tømme sandfanget ved bakken for sand fra takstein og annet rusk.
7. Se over kroker, skjøter og rørklammer og notere steder med rust, løse deler eller drypp, som en fagperson bør reparere.

Sjekk beslag og renner før stillaset tas ned. Helst under et skikkelig regnskyll, ellers kan du teste med vann fra hageslangen. Gå gjennom disse punktene ved overtakelse:

• Vannet i rennen renner mot nedløpene og blir ikke stående etter regn
• Krokene har jevn avstand etter produsentens anvisning, og rennen bøyer seg ikke når du trykker med hånden
• Skjøter, hjørner og endestykker drypper ikke, og lange strekk har ekspansjonsskjøt
• Nedløpene står loddrett, rørklammene sitter fast, og nedløpene ender i sandfang eller leder vannet bort fra grunnmuren
• Varmekabler er montert tilbake av et registrert elektroforetak der huset har slike
• Forbindelsen til lynavlederen er intakt, og du har fått beskjed om at anlegget bør kontrolleres
• Vannbrettene har fall utover, dryppnese foran fasaden og sideavslutninger som tillater bevegelse
• Inndekningen rundt pipa er ført opp over tekkingen og dekket av en beslagslist, ikke bare fuget
• Parapetene har fall inn mot taket, og det er ingen synlige skruer i den vannrette flaten
• Kuttkanter på lakkerte plater har ikke avflasset belegg, og kobber er ikke montert over sink eller aluminium
• Du har fått informasjon om materialet som er brukt, produsenten av systemet og garantivilkårene