Montering av dusjrenne med innstøping

Hver renne har sin egen monteringsanvisning, og rørleggeren følger alltid den. Fremgangsmåten er likevel stort sett den samme:

1. Avløpsrøret sjekkes. Det skal være åpent og rent, og plasseringen og fallet må gjøre det mulig å koble til renna.
2. Underlaget rengjøres og rettes opp. Det må være fast, uten sprekker og hulrom.
3. Langs veggene legges kantbånd, slik at støpen ikke ligger rett mot veggen.
4. Renna settes på justerbare føtter eller braketter. Høyden stilles slik at overkanten senere havner i flukt med flisene, og vaterpasset brukes både på langs og på tvers.
5. Utløpet kobles til avløpet, vanligvis med avløpsrør i plast. Skjøten skal være tett, men litt fleksibel.
6. Det helles vann i renna for å se at det renner jevnt unna og at skjøten ikke drypper.
7. Renna dekkes med tape så det ikke kommer betong inn i den, og støpes inn litt etter litt. Massen fordeles jevnt, så renna ikke forskyves.
8. Avrettingen trekkes av med fall mot renna og får herde.

Hvorfor så mange kontroller før støpen? Alt som ligger under avrettingen, kan senere bare repareres ved å rive opp gulvet. Noen minutter med vaterpass og en bøtte vann sparer deg for mye bry.

Dusjrenner lages i plast eller rustfritt stål. Et rennehus i plast er lett og holder fint i en vanlig dusj hjemme. Renner i rustfritt stål tåler mer og velges der dusjen brukes mye, eller der du ønsker en kraftigere løsning.

Viktigere enn materialet er hvilken vei vannet går ut, og hvor mye høyde renna krever:

• Sideutløp går til siden og kobles til et rør som ligger i gulvet. Dette er vanligst, men krever nok høyde i gulvoppbygningen.
• Bunnutløp går rett ned, for eksempel gjennom etasjeskillet eller til et rør som er lagt klart på forhånd. Det passer når det ikke er plass til å føre røret vannrett i gulvet.
• Lave renner bygger mindre i høyden og er nyttige ved oppussing, der gulvet ikke kan heves særlig mye.

Oftest plasseres renna langs en vegg. Da faller gulvet bare én vei, flisleggeren får enklere kutt, og vannet renner jevnt unna. Gode sluk og renner har vannlås og er laget etter NS-EN 1253. Det står i det tekniske databladet, og det lønner seg å sjekke.

I et nybygg er monteringen enklere. Høyden på gulvet planlegges på forhånd, avløpet legges akkurat der det skal være, og fallet lages allerede under støpingen. Ved oppussing viser det seg ofte at det gamle gulvet er for lavt, eller at avløpet ligger et annet sted enn det burde. Da må det freses spor, rørene flyttes eller hele gulvet heves.

Jobben blir mer omfattende særlig ved:

• lite høyde i gulvet, slik at det trengs en lav renne eller fresing
• flytting eller forlengelse av avløpsrøret
• et ujevnt eller sprukket underlag som må repareres først
• gulvvarme, som må tilpasses plasseringen av renna og tykkelsen på avrettingen
• trebjelkelag i eldre hus, der gulvet må bygges opp på en annen måte og ofte krever en tømrer
• dårlig adkomst, for eksempel en leilighet i øverste etasje uten heis

Mange norske bad har elektriske varmekabler i gulvet. Frakobling, flytting og ny tilkobling av varmekabler skal gjøres av et registrert elektroforetak, ikke av rørleggeren eller deg selv. Bor du i borettslag eller sameie, er det lurt å finne ut på forhånd hvor felles avløpsstamme går. Styret har ofte tegninger som viser dette.

Innstøpingen alene gjør ikke dusjen vanntett. Avretting slipper gjennom vann, så på et ferdig og tørt underlag legges en elastisk smøremembran, vanligvis i to strøk. I det første strøket legges tettebånd i hjørnene, i overgangen mellom vegg og gulv og rundt renna. Mange renner har en mansjett fra fabrikken som legges rett inn i membranen.

De mest utsatte stedene er overgangen mellom renna og membranen, og hjørnet der renna møter veggen. En lekkasje der viser seg ofte først etter flere måneder, for eksempel som en fuktig flekk på veggen i rommet ved siden av eller i taket til naboen under.

Når membranen har tørket etter produsentens anvisning, fylles dusjsonen med vann og får stå. Flisene legges først når det er sikkert at vannet ikke lekker noe sted. Pass også på tiden for avrettingen: den trenger vanligvis noen dager før du kan gå på den, og lenger før den kan få membran og flislim. Nøyaktige tider oppgir produsenten av massen. Mens den herder, bør den skjermes mot trekk og direkte sol.

• Feil fall. Vanlig fall mot renna er rundt 1,5 til 2 prosent. Med mindre fall blir vannet stående i hjørnene, med ujevnt fall renner det ut av dusjen.
• Renna har flyttet seg. Hvis den ikke står godt støttet, kan betongen løfte eller vippe den under støpingen. Risten havner da ikke i flukt med flisene.
• For tynt lag over røret. Røret bør dekkes av et tilstrekkelig tykt lag, vanligvis rundt 4 cm, ellers kan det oppstå sprekker.
• Stiv eller utett skjøt mot avløpet. Det gir lukt og vann under avrettingen.
• Manglende tettebånd eller bare ett tynt strøk membran. Å spare på membranen blir dyrest, fordi reparasjon betyr å rive flisene.
• Fliser uten vannprøve. Da oppdages feilen først når badet er ferdig.

Det lønner seg å gå gjennom disse punktene før flisleggingen og en gang til når badet er ferdig:

• Overkanten av renna ligger i høyde med de kommende flisene og er i vater
• Renna rikker seg ikke når du trykker på den, og det er ingen hulrom rundt
• Vann som helles ut, renner jevnt unna, og det blir ikke stående dammer i dusjen
• Skjøten mot avløpet ble prøvd før innstøping og dryppet ikke
• Avrettingen rundt renna har ingen sprekker
• Membranen er lagt i to strøk, med tettebånd i hjørnene og rundt renna
• Vannprøven ble gjort før flisene ble lagt
• Vannlåsen er på plass, og det lukter ikke kloakk fra avløpet
• Risten og vannlåsen kan tas ut for rengjøring
• Du har monteringsanvisningen og databladet for renna i tilfelle reklamasjon