Montering av innbyggingsdel i vegg

Ordet innbyggingsdel brukes om flere ting. Som regel er det snakk om innbyggingsdelen til et dusj- eller badekarbatteri, et vegghengt servantbatteri eller en innbyggingssisterne, altså en stålramme med sisterne for vegghengt toalett. Fremgangsmåten er omtrent den samme. Forskjellen ligger i størrelsen og i hvor mye av veggen som må åpnes.

Et batteri trenger bare en åpning til selve delen og spor til kaldt og varmt vann. En toalettsisterne krever mer plass. I en murt vegg bygges rammen derfor ofte foran veggen og kles med plater. I en lettvegg med stål- eller trestendere freser man ikke noe. Delen skrus fast i stenderverket eller på en monteringsplate.

I Norge er det vanlig å legge vannrørene som rør-i-rør med fordelerskap. Mange innbyggingsdeler kobles da til via en veggboks, slik at en eventuell lekkasje renner ut på et synlig sted i stedet for inn i veggen. Spør rørleggeren hvordan dette løses hos deg.

Skal trykkplaten ha lys eller elektronisk styring, må strømmen dit legges av en registrert elektrovirksomhet med autorisert elektriker. Det er ikke rørleggerens jobb.

Merke opp plasseringen

Først merkes senterlinje, høyde og plassering av tilkoblingene etter produsentens monteringsanvisning. Et dusjbatteri settes vanligvis omtrent 100 til 120 cm over gulvet, avhengig av høyden på dem som bor i huset og om du også har takdusj. På en innbyggingssisterne har rammen merker for høyden på toalettskål og trykkplate. En erfaren rørlegger tenker samtidig på flisoppsettet, slik at spaken ikke havner midt i en fuge eller helt i kanten av en flis.

Lage åpning og spor

Spor lages med sporfres med avsug, og åpningen med borkrone eller kombihammer. Dybden avhenger av innbyggingsdelen og ligger i praksis ofte rundt 7 til 12 cm. Sporene legges loddrett eller vannrett, aldri på skrå. Da er det lettere å gjette hvor rørene går når noen senere skal bore i veggen.

Sette delen på riktig dybde

Dette er det viktigste trinnet. De fleste innbyggingsdeler har merker for minste og største dybde på beskyttelsesdekselet i plast. Merkene gjelder den ferdige veggflaten, med membran, flislim og fliser. Delen justeres derfor etter den ferdige veggen, ikke etter det rå murverket. Den må stå i vater og i lodd, ellers blir rosetten eller trykkplaten skjev.

Feste og koble til

Delen festes mekanisk til veggen med skruer eller braketter og støpes deretter fast med mørtel eller fiksermasse. Fugeskum alene holder ikke. Delen kan løsne når du vrir på spaken og når det oppstår trykkstøt i rørene. Så kobles vannet til med PEX, komposittrør eller kobber, alt etter hvilket system boligen har.

Trykkprøving og tetting

Før veggen lukkes, trykkprøves anlegget etter anvisningen fra rørprodusenten. Først når alle koblinger holder tett, pusses veggen igjen. I våtsonen ved dusjen følger membran med egne mansjetter rundt gjennomføringene, slik at vann ikke kommer inn bak flisene. Mange fagfolk følger her Bransjenorm for våtrom.

Det er først og fremst veggen som avgjør hvor krevende jobben blir, og dermed hvor mye den koster.

• Lettbetong og lettvegg er enklest, fordi de er lette og raske å skjære i
• Tegl er vanlig, men i hulsten må åpningen fylles godt slik at delen sitter fast
• Betong og betongelementer er hardest: arbeidet går sakte, bråker og støver, og du treffer ofte armering
• Gamle, blandede vegger med tegl, betong og tidligere reparasjoner gir overraskelser, og delen blir vanskeligere å forankre

Jobben tar også lengre tid hvis vannet må trekkes langt eller gjennom et annet rom, hvis gamle rør må skiftes først, eller hvis batteriet har flere uttak. Det går raskere når badet er strippet ned til rå vegg og du allerede har valgt både batteri og fliser.

I blokker er veggene rundt badet ofte bærende. I en bærende vegg kan du ikke frese og meisle hvor som helst. Særlig vannrette spor og store åpninger kan svekke konstruksjonen. Er du usikker, bør du få en rådgivende ingeniør til å vurdere veggen før arbeidet starter. Bor du i borettslag eller sameie, har styret ofte tegninger som viser hvilke vegger som bærer.

En vanlig løsning er å bygge en installasjonsvegg, også kalt forvegg, foran den bærende veggen. Innbyggingsdelen eller sisternen monteres i den, og du slipper å hugge i konstruksjonen.

• Feil dybde: står delen for dypt, er forlengelsen kanskje ikke nok, og står den for grunt, stikker rosetten ut fra flisene
• Delen står ikke i vater: spaken eller trykkplaten blir skjev, og det kan ikke rettes uten å rive
• Ingen trykkprøving: en utett kobling viser seg som en fuktig flekk på veggen eller hos naboen
• Festet bare med skum: delen beveger seg over tid og skader tetninger eller fliser
• Manglende membran rundt gjennomføringene: vann trekker inn bak flisene og veggen blir fuktig
• Kastet monteringsanvisning: ved service eller bytte av ventilinnsats er det vanskelig å finne riktige reservedeler

Det skjer ofte at fliser velges først etter at innbyggingsdelen er satt. Har flisene og limet en annen tykkelse enn det rørleggeren regnet med, passer ikke delen lenger. Velg derfor fliser på forhånd.

Gå gjennom disse punktene sammen med rørleggeren før veggen lukkes og flisleggeren starter:

• Delen sitter godt fast og beveger seg ikke når du trykker på den
• Den står i vater og i lodd, og senterlinjen stemmer med oppmerkingen
• Dybden stemmer med merkene på dekselet i forhold til de valgte flisene
• Kaldt og varmt vann er koblet på riktig side
• Trykkprøvingen er gjort, og alle koblinger er tørre
• Beskyttelsesdekselet sitter fortsatt på, slik at det ikke kommer mørtel inn
• Gjennomføringene i våtsonen har membranmansjetter
• Du har tatt bilder av veggen med rørføringen før den lukkes
• Monteringsanvisning og kvittering for delen er tatt vare på til senere service